Behandling av nervesystemet
Nevralterapi betyr direkte oversatt ”behandling av nervesystemet”. Utøvere av nevralterapi mener at sykdom i første omgang forårsakes av nervesystemet, og da spesielt det autonome nervesystemet.
Det autonome nervesystemet er det viktigste bindeleddet mellom kropp og sjel.
Det styrer alle livsprosesser som ikke er underlagt vår bevissthet og vilje. Det deles inn i sympatikus og parasympatikus.
Med nevralterapi prøver man direkte eller indirekte å regulere de livsprossesene som er tilknyttet disse nervefunksjonene.
Nevralterapeuter injiserer det smertedempende middelet prokain i spesielle kroppspunkter, dvs. enten direkte i smertepunktene, som tilsvarer reflekssoner, eller i forstyrrende felt som kan befinne seg utenfor ‘segmentet’ (f. eks. gamle arr, betente tenner). Hensikten er å fjerne blokkeringer og å sette i gang kroppens egne helbredelsesmekanismer.
Prokain virker helbredende på de autonome refleksveiene som er livsviktige for kroppens homeostase, det vil si opprettholdelsen av et relativt konstant indre miljø. Et velfungerende autonomt nervesystem er grunnlaget for helse og velvære.
Oppdagelsen av forstyrrende felt og behandlingsmetoden etter Huneke
Prokain ble oppdaget i 1905, dvs. for mer enn hundre år siden. Det første legene la merke til, var at den smertelindrende effekten av prokain varte lengre enn den lokalbedøvende, og deretter fant de ut at sårene og betennelser helte mye fortere etter de ble injisert med prokain.
Allmennlegene Walter og Ferdinand Huneke behandlet lenge sin egen søster pga, en langvarig migrene. De to legene selv var sønner og barnebarn av leger og prøvde selvfølgelig alt, men først i 1925 injiserte de intravenøst under et migreneanfall hos søsteren ved en feiltakelse et legemiddel som inneholdt prokain. Mens injeksjonen foregikk, ble smertene lettere, og migreneanfallet forsvant helt. Etter noen få behandlinger forsvant migrenen helt, og søsteren blomstret opp igjen.
Etter mange diskusjoner kom de fram at det var prokainen som førte til helbredelsen. Brødrene publiserte observasjonen og behandlet etterpå med stor suksess mange pasienter med samme sykdom. De stoppet ikke der, men begynte i stedet å behandle forskjellige sykdommer og smertetilstander med prokainløsninger. Suksessen gjorde at deres praksis i Düsseldorf etter hvert fikk stor pågang.
I 1940 observerte Ferdinand Huneke på nytt noe helt grunnleggende. Det foregikk slik: En kvinne kom til den berømte legen på grunn av en langvarig høyresidig skulderbetennelse (periartritt humeroscapularis) som gjorde at hun ikke kunne bruke armen mer, og hun måtte bruke den sunne hånden for å holde den smertefulle armen. Sykehistorien var lang, og man hadde allerede trukket en del tenner og fjernet mandlene og blindtarmen fordi legene på den tida hadde en oppfatning om at det måtte være bakterietoksiner som spredte seg i kroppen. Man måtte derfor fjerne en mulig spredningskilde. Til slutt skulle de også fjerne venstre legg fordi hun hadde som barn hadde hatt en beinhinnebetennelse. Men før amputasjonen skulle hun nå altså prøve en behandling hos Ferdinand Huneke. Han behandlet den syke skulderen lokalt med prokaininjeksjoner gjentatte ganger, men forbedringen uteble, og hun reiste dypt skuffet hjem igjen. Heldigvis kom hun etter noen uker tilbake til Huneke. Skuldersmertene hadde ikke blitt bedre, men det gamle beinhinnearret var blitt betent. Det var svært rødt og klødde veldig. Fra tidligere erfaringer viste Huneke at prokain demper betennelsestilstander, og han injiserte middelet direkte inn i det røde arret. Så skjedde noe helt uventet, som Ferdinand Huneke beskrev slik: ”Effekten overgikk alle mine forestillinger. Fra det ene sekundet til det andre var kvinnen fri for sine skuldersmerter, hun bevegde og roterte skulderleddet i alle retninger som om ingenting hadde skjedd før. Denne opplevelsen gjorde så stort inntrykk at jeg ikke var i tvil om at jeg var på spor av en hittil ukjent lovmessighet.” Ferdinand Huneke hadde oppdaget et forstyrrende felt (osteomyelittarret) og fenomenet med den lynraske smertefriheten som i dag – til ære for oppdageren – kalles ’Huneke-’ eller ’sekundfenomenet’.
Takket være brødrene Huneke gikk disse observasjonene ikke i glemmeboka, men basert på deres observasjonene ble det bygget opp en systematisk behandlingsmetode som i dag kalles nevralterapi ifølge Huneke.
Flere og flere kolleger ble fascinert av metoden og tok nevralterapi med i sin ’terapeutiske verktøykoffert’. Mange pasienter som tidligere var ansett som ’håpløse’, kunne nå hjelpes. I dag finnes det legeforeninger for nevralterapi med utdanningsprogram for framtidige nevralterapeuter i en rekke land.